Nasjonsbygging.

”Nasjonsbygging er et begrep innen sammenlignende politikk og historisk sosiologi som betegner prosessen fra etablering av en statsmakt til en nasjonalt integrert nasjonalstat der befolkningen føler en utstrakt grad av nasjonal identitet. Oftest er denne prosessen initiert av en kulturell eller politisk elite («nasjonsbyggere»), men etter hvert griper nasjonalfølelsen om seg i større lag av befolkningen.” – Wikipedia.

Det er dette jeg skal ta for meg i denne teksten, jeg skal snakke om nasjonsbyggerne, eliten som man kan kalle dem, og hva som skjedde i Norge under denne perioden i Norsk historie.

Gjennom Norges historie har masse vært del i nasjonsbyggingen, vikingene hjalp til med å danne en stereotypi av nordmenn, sterke, voldelige og farlige villmenn, noe som svant litt hen i middelalderen der musikk, lyrikk og filosofi ble mer populært.

Mye litteratur og lyrikk har vært med på å bygge opp landet til det riket det er i dag, for eksempel Asbjørnsen og Moes bøker som gjorde at flere fikk lese de gode gamle norske fortellingene og eventyrene, men eliten som virkelig satte Norge på kartet innen litteratur var Henrik Wergeland, Mauritz Hansen, Bjørnsterne Bjørnson og Henrik Ibsen. Ikke bare skrev de for å underholde folket med gode dikt, de brukte kraften i ett dikt til å påvirke landsmennene og få frem meningene sine om politikk.

Samtidig så alt dette skjedde så var det også en språkdebatt, Knud Knudsen mente at bokmål, den fornorskete dansken var et skikkelig språk, det var slik overklassen måtte snakke, mens Ivar Aasen mente at vi måtte ha et eget norsk språk, så han reiste rundt i hele landet og samlet det han mente var de gode dialektene, satte dem sammen og dette resulterte i det vi kjenner i dag som nynorsk. Men Ivar og Knud var ikke de eneste som mente noe om språket i Norge, etter at vi både hadde vært i union med både Sverige og Danmark så var det mye uro om hvilket språk vi skulle snakke. Welhaven, Wergeland og Munch var noen av de andre landsmennene som var aktive i dette emnet.

Noe av det vi er mer kjent for i utlandet er kunsten vår, eller mer presist musikken. Nærmest alle i den vestlige verden har hært i dovregubbens hall, og de aller fleste har hørt om Edvard Grieg som har skrevet noen store og verdig kjente stykker.

Vi har også noen veldig kjente malerier her i landet, for eksempel maleriene til Edvard Munch, eller det veldig kjente Brudeferd i Hardanger av Tidemand og Gude.